Strukturendringer i beiteprioriterte og rovdyrprioriterte områder

Gårdsbruk i rovviltområde. Foto: Geir-H Strand/NIBIO

Landbruket har gjennomgått omfattende strukturendringer. Det er små forskjeller mellom områder innenfor og utenfor forvaltningsområdene for rovvilt når det gjelder endring i antall aktive bønder eller jordbruksareal i drift. En forskjell er imidlertid at saueholdet går tilbake innenfor forvaltningsområdene for rovvilt. Denne nedgangen oppveies av økt sauehold utenfor forvaltningsområdene. 

Det skjer også en geografisk forskyving av saueholdet innenfor forvaltningsområdene for rovvilt. Produksjonen legges ned på lokaliteter som ligger innenfor forvaltningsområdene for flere og større rovdyrarter og erstattes av produksjon i områder som ligger innenfor forvaltningsområder med færre og mindre rovdyrarter. Endringene kan i begge tilfeller tolkes som et uttrykk for at saueholdet bygges ned i områder med høy rovviltbelastning, mens aktiviteten samtidig økes i områder med lavere rovdyrbelastning. Driftsenheter med sau, der driftsenheten ligger innenfor forvaltningsområdene for rovvilt, benytter seg også i økende grad av innmarksbeiter samt av utmarksbeiter som enten ligger utenfor forvaltningsområdene for rovvilt, eller i områder med lavere rovdyrbelastning.

 

Arealet som benyttes til produksjon av grovfôr reduseres i de beiteprioriterte områdene. Nedgangen må delvis sees i sammenheng med tilbakegangen i beitelandbruket langs kysten. I tillegg blir det generelt færre storfe på grunn av den høye melkeytelsen hos dagens kyr. Sammen med økt bruk av kraftfôr, fører dette til redusert behov for grovfôr. 

Innenfor forvaltningsområdene for rovvilt øker arealet som benyttes til produksjon av grovfôr. Antallet storfe går også mindre tilbake i disse områdene. Dette kan skyldes at omstilling fra sau til storfe innenfor forvaltningsområdene bremser nedgangen i antall storfe her. Økningen i grovfôrarealet i forvaltningsområdene for rovvilt kan i tillegg være et uttrykk for at dyr i disse områdene i økende grad beiter på innmark. Dette skyldes risikoen forbundet med å slippe beitedyr i utmark. Innmarksbeiter inngår i statistikken som areal benyttet til grovfôrproduksjon.

Selv om det er små forskjeller på strukturendringer i landbruket innenfor og utenfor forvaltningsområdene for rovvilt, er det klare forskjeller mellom regioner innenfor forvaltningsområdene. På alle strukturindikatorer som er beregnet har landbruket en mer negativ utvikling i områder som ligger innenfor forvaltningsområdene for mange (3 - 4) rovviltarter, enn i områder med færre rovviltarter. Dette omfatter hele forvaltningsområdet for bjørn og deler av forvaltningsområdet for ulv. Resultatet viser at den samlede rovviltbelastningen er avgjørende for rovviltbestandens betydning for landbruket. Den samlede rovviltbelastningen er både knyttet til størrelsen på rovviltbestandene og til kombinasjonen av rovviltarter som opptrer i et område.  Avstanden til Sverige, med store bestander av ulv og bjørn, vil nødvendigvis også være av betydning.

Utredningen om rovdyrbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon på norske ressurser kan lestes ned fra http:\\fakta.nibio.no

Utsyn over norsk landbruk 2015

Publikasjonen «Utsyn over norsk landbruk» er en rik kilde til kunnskap om landbrukssektoren. Bak denne rapporten ligger store mengder data, blant annet fra Statistisk sentralbyrå, Budsjettnemnda for jordbruket og NIBIO. Dette er data som i utgangspunktet er skaffet for helt spesielle formål, rettet mot de institusjoner og personer som arbeider med landbruksspørsmål til daglig. I publikasjonen «Utsyn over norsk landbruk» har redaktør Heidi Knutsen og hennes kolleger bearbeidet og tilrettelagt materialet for et bredere publikum. Politikere, journalister, studenter, skoleelever og alle andre med interesse for norsk landbruk ville finne nyttig kunnskap her. For lesere med dårlig tid foreligger også kortversjonen i form av en artikkel med 10 punkter som er verdt å vite om norsk landbruk.

Skurtresking i Follo. Foto: Geir-H Strand/NIBIO

Landbruket i Norge påvirkes av naturgitte forhold, teknologisk utvikling, nasjonal- og internasjonal politikk, økonomiske forhold og den generelle samfunnsutviklingen. Disse rammebetingelsene er pedagogisk beskrevet i «Utsyn». Et kapittel om ressursgrunnlaget i norsk jordbruk gir en oversikt over arealressurser og husdyrhold. Utviklingen viser at det blir stadig færre jordbruksbedrifter, men det skjer uten at produksjonsvolumet går ned.

Jordbrukets samlede inntekter var på 41,8 mrd. kroner i 2014. I «Utsyn» kan man også lese mer om hvordan dette er fordelt på de ulike produksjonene. I omtalen av økonomien i jordbruket gir «Utsyn» en beskrivelse av jordbrukets kostnader og samlede økonomiske resultat. Dette omfatter også en beskrivelse av utviklingen på ulike typer bruk. «Utsyn» gir også innblikk i resultatet av jordbruksoppgjøret.

I tillegg til dette har «Utsyn» et eget kapittel om verdikjedene i norsk matindustri og omsetningskanalene for matvarer. For noen viktige matvarer tar «Utsyn» også for seg prisutviklingen.

Skogbruket står sentralt i norsk landbruk. Skogen i Norge dekker ca. 43 prosent av landarealet. I tillegg til tømmer, er det jaktbare viltet en stor økonomisk ressurs for eiendommer med mye skog eller annet utmarksareal. Ved siden av å være råstoffleverandør, er skogen viktig som klimaregulator.
 

Mer myr enn antatt

Rismyr ved Narbuvoll, Os i Østerdalen. Foto: Geir-H Strand/NIBIO

Det er mer myr i Norge enn tidligere antatt. Det skyldes nok at myr er vanskelig å oppdage på flybilder. Det er først når en står i myra og vannet surkler rundt støvlene at man med sikkerhet kan si at det er myr. Arealregnskapet for utmark er basert på feltstudier, og har nå gitt oss nye tall på myrarealet, Det er om lag 28 300 km2 myr i Norge. Det utgjør et areal litt større enn Hedmark fylke.

Med sine 28 300 km2 utgjør myrene 9 % av landarealet. Det er 50 % mer enn tidligere anslag, som var basert på topografiske kart.  I tillegg til den åpne myra er det også om lag 9 400 km2 forsumpa skog. Samlet gir det om lag 37 700 km2 forsumpet areal - ca 11 % av landarealet.

Denne nye kunnskapen om myrarealet kommer frem i et faktaark  fra Kart og statistikkdivisjonen i NIBIO. Yngve Rekdal, Michael Angeloff og Anders Bryn beskriver her geografien det norske myrarealet. Det er stor variasjon mellom fylkene. Trøndelag er den store myrregionen. 18 % av Sør-Trøndelag og 17 % av Nord-Trøndelag er myr. På Vestlandet er myrandelen noe mindre, fordi høy nedbør motvirkes av topografien . Hordaland har med sine 3 %. minst myr på Vestlandet.  Minst myr er det likevel i de fire fylkene rundt Oslofjorden, der denne naturtypen utgjør kun  1 % av arealet. I Nord-Norge dekker myrene 12 % av arealet i Finnmark og 5 % i både Troms og Nordland

Snaut to tredjedeler av myrarealet er grasmyr. Her har plantene kontakt med jordvatnet og starr og grasarter dominerer vegetasjonen. En drøy fjerdedel er rismyr (eller nedbørsmyr) dekket med artsfattig og nøysom vegetasjon som klarer seg med den næringa som blir tilført med nedbøren. Resten av myrarealet består av nærings- og artsfattige bjønnskjeggmyrer samt blautmyr, som er djup myr med dårlig bæreevne.

Urbant landbruk - Oslo

Når jordbruksareal bygges ned forsvinner verdifulle ressurser. I tillegg endres landskapet fra grønt til grått. Utviklingen er imidlertid ikke lik i alle byer og tettsteder. I Oslo finnes fortsatt lommer av tidligere jordbruksareal. Det gir mulighet for å utvikle et urbant, bynært landbruk.

Kan det bli landbruk igjen på Kontrasjæret? Foto: Geir-H Strand/NIBIO

Urbant landbruk bør være sentralt element i byplanlegging på grunn av de mange positive effektene av slik arealbruk – både sosialt og miljømessig - skriver Cristina Gil Ruiz i en nylig gjennomført studie av potensialet for urbant landbruk på to tidligere jordbruksområder i Oslo: Bredtvet and Gaustad. Rapporten fra prosjektet foreligger nå på http://fakta.nibio.no.

I studien kombineres informasjon om jordkvalitet og arealbruk med undersøkelser av byplanmessige rammebetingelser og lokalsamfunnets ønsker. I Gaustad-området ønsker interessegruppene seg en pollineringskorridor, økt hagebruk og bevaring av eksisterende arealbruk. Urbant landbruk i kombinasjon med andre tiltak som fremmer biologisk mangfold har en sterk posisjon.

På Bredtvet viste det seg å være svært vanskelig å undersøke lokale preferanser. Det er derfor behov for mer kreative tilnærmingsmetoder for å sikre lokal medvirkning. En avstandsstudie basert på jordkvalitet, sosiologiske data og erfaringer fra sammenlignbare områder peker imidlertid i retning av at urbant landbruk har et potensiale også her.

 
Rapporten konkluderer med at urbant landbruk  bør være et viktig element i byplanleggingen.  Det fordrer god dialog mellom interessegrupper, bred deltagelse fra ulike offentlige myndigheter og involvering av både innbyggere og næringsliv.

Arealregnskap for utmark

Arealregnskap for utmark utgir egne rapporter for fylkene

Arealregnskap for utmark er en nasjonal undersøkelse av vegetasjon og beite i norsk utmark. Dette er en utvalgsundersøkelse som omfatter om lag 1080 lokaliteter spredt over hele landet. De første områdene ble kartlagt i 2004 og kartleggingen ble ferdigstilt i 2014. Materialet gir en unik statistisk beskrivelse av norsk utmark og brukes til å produsere arealstatistikk og utrede beiteressursene i utmarka.

Utvalgsundersøkelser er den raskeste og mest kostnadseffektive metoden for å undersøke ressurs-grunnlaget i en større region. I steden for å kartlegge hele regionen, undersøkes et knippe av-
grensede områder spredd utover regionen. Så lenge plasseringa av disse «frimerkene» er tilfeldig, vil de gi en statistikk som er representativ for hele regionen. 

Metoden som benyttes i Arealregnskapet er nært knyttet til LUCAS, en metodikk som benyttes i EU-landene, men tilpasset til norske forhold. Målet er å gi nogenlunde presise resultater på nasjonalt og regionalt nivå. Metoden tar utgangspunkt i et nettverk av storruter på 18 x 18 kilometer. I sentrum av hver storrute er det plassert ei feltflate på 1500 x 600 meter = 0,9 km2. Denne flata er vegetasjonskartlagt etter instruks for VK50: Vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå (Rekdal & Larsson 2005). Her er det definert 45 vegetasjonstyper og 9 andre arealtypar. Disse blir supplert med ei rekke tilleggsregistreringer som viser egenskaper ved marka som vegetasjonstypene alene ikke avspeiler. Eksempler er høy dekning av blokkmark og bart fjell, høy dekning av lav, vier, finnskjegg,særlig grasrike areal m.m. 

Vegetasjonskartlegginga er utført ved synfaring på flatene. Feltregistreringene tegnes inn på flyfoto i M 1:30 000, og blir siden digitalisert. Etter dette utføres arealberegninger ved hjelp av kartet. På basis av vegetasjons-kartet avledes informasjon om beitekvalitet og beitekapasitet. 

Underveis i prosjektet er det så langt gitt ut rapporter for elleve fylker. De øvrige åtte fylkene er under arbeid. Det arbeides også med en nasjonal samlerapport. I tillegg til fylkesstatistikken har arealregnskapet så langt også publisert tre vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrifter og inngår nå i en rekke forsknings og utredningsprosjekter. 

Fylkesrapportene fra arealregnskapet kan lastes ned fra http://fakta.nibio.no mens en beskrivelse av metodikken er gitt ut i Norsk Geografisk Tidsskrift.  Dette er "open access" artikkel som fritt kan lastes ned.