 |
| NIBIO Rapport 63/2016 Rovviltbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon. Foto: Geir-H Strand |
Rovviltforvaltningen
skiller mellom rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. De rovdyrprioriterte
områdene utgjør om lag 55 % av Norges landareal. Innenfor de rovviltprioriterte
områdene finnes 53 % av de aktive bøndene, 60 % av jordbruksarealet og 30 % av
alle sauer og lam. Halvparten av arealet som benyttes av samisk reindrift er
også prioritert for rovvilt. Rovviltbestandene har derfor potensielt stor innvirkning
på landbruket. NIBIO har, på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet,
undersøkt betydning av rovviltbestandene for landbruk og matproduksjon i Norge. Utredningen ble levert LMD i juni 2016. Den kan lastes ned her.
Norsk
rovviltforvaltning har en todelt målsetting. Den skal både tilrettelegge for
levedyktige rovviltbestander og samtidig sikre bærekraftige beitenæringer. Målsettingene
er forankret i Stortingets behandling av St.meld. nr. 15 (2003–2004) «Rovvilt i norsk natur» og Inst S 174 (2003-2004) «Rovviltforliket av 2004» og videreført gjennom representantforslag 163 S (2010–2011) «Rovviltforliket av 2011». Den
offentlige debatten om rovdyrpolitikken viser at det er krevende å forene disse
målene.
Landbruket
har i en årrekke gjennomgått omfattende strukturendringer. Gjennom virkeperioden
for den gjeldende rovviltpolitikken har det vært små forskjeller på
strukturendringene innenfor og utenfor forvaltningsområdene for rovvilt. Det er
imidlertid klare forskjeller mellom ulike regioner innenfor de
rovviltprioriterte områdene. På alle strukturindikatorer har landbruket en mer
negativ utvikling i områder som ligger innenfor forvaltningsområdene for mange
(3 - 4) rovviltarter, enn i områder med færre rovviltarter. Dette omfatter hele
forvaltningsområdet for bjørn og deler av forvaltningsområdet for ulv.
Resultatet viser at den samlede rovviltbelastningen er avgjørende for
rovviltbestandens betydning for landbruket. Den samlede rovviltbelastningen er
knyttet både til størrelsen på rovviltbestandene og til kombinasjonen av
rovviltarter som opptrer i et område.
Avstanden til Sverige, med store bestander av ulv og bjørn, vil
nødvendigvis også være av betydning.
Det
er først og fremst den delen av landbruket som (i vid forstand) høster
ressurser gjennom beiting, som blir berørt av rovdyr. Dette omfatter husdyr og
tamrein som beiter i utmarka (i noen områder også beite på innmark), samt jakt
og birøkt. Disse næringene representerer en omfattende og naturvennlig
matproduksjon. I mange tilfeller er de også utøvelse av en rettighet, ofte nært
knyttet til eiendomsretten. Beitevirksomheten har betydning for biologisk
mangfold og landskap og er en forutsetning for å opprettholde det
kulturbetingede naturmangfoldet i kulturlandskapet.
Saueholdet
går tilbake innenfor rovviltområdene. Samtidig øker saueholdet utenfor rovviltområdene.
Antall dyr på landsbasis er derfor relativt stabilt. Tilbakegangen er størst i
områder der en finner flere og større rovdyrarter. Dette gjelder særlig grenseområdene
mot Sverige fra Hedmark og nordover. De dyra som er igjen i de mest utsatte områdene
beiter i økende grad på innmark på grunn av risikoen forbundet med å slippe
beitedyr i utmark.
Drøyt
halvparten av landarealet i Norge kan nyttes som utmarksbeite. Andelen er
ganske lik innenfor rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. Utnyttelsesgraden
er imidlertid langt lavere i de rovdyrprioriterte områdene. I beiteprioriterte
områder blir kun 26 % av ressursene i utmarka utnyttet. Til sammenligning utnyttes 59 % av beiteressursene
i de beiteprioriterte områdene. Innenfor forvaltningsområdene for bjørn og ulv
er utnyttelsen av beiteressursene i utmark svært lav.
Tapene
av dyr på utmarksbeite er redusert de siste årene. En nærliggende forklaring er
at saueholdet avvikles i de mest rovdyrbelastede områdene. Denne forklaringen
er ikke tilstrekkelig, siden de prosentvise tapene også er gått ned. Tapsutviklingen
er trolig et uttrykk for at næringa, med godt resultat, har utviklet og
iverksatt en rekke forebyggende tiltak mot rovvilttap. En kanskje utilsiktet
sideeffekt er at noen av disse tiltakene samtidig reduserer antallet beitedager
i utmark. Dermed blir beiteressursene mindre effektivt utnyttet. Det hører også
med i bildet at besetninger hjemmehørende i områder med rovdyr i økende grad blir
fraktet over lengre avstander og sluppet på utmarksbeite i områder med lavere
rovviltbelastning.
En
betydelig andel av tapene som skyldes rovvilt skjer i nærområdene til rovviltsonene.
Dette gjelder både for sau og rein. Disse nærområdene strekker seg typisk 30-50
km ut fra forvaltningsområdene. Rekkevidden varierer noe, avhengig av
rovviltart. Etablering av forvaltningsområder med sterkt vern av rovvilt er
derfor ikke en utfordring som bare gjelder for landbruket og reindrifta inne i
disse områdene. De fører også til utfordringer for landbruket i randsonene rundt
forvaltningsområdene. Det kan følgelig være like stort behov for forebyggende
tiltak mot tap til rovvilt i nærområdet til et forvaltningsområde, som i selve
forvaltningsområdet.
Med
hensyn til ulv er tap av beitedyr også knyttet til avstand til riksgrensa. Det
skyldes antagelig ulv som vandrer vestover fra svenske ulverevir. Det er få
beitedyr igjen i utmarka inne i forvaltningsområdene for ulv. Samtidig utgjør etablerte
familiegrupper av ulv en risikofaktor for omstreifende enkeltindivider av arten.
Områdene vest for forvaltningssonen vil derfor være spesielt utsatt for streifdyr
som volder skade, og det er behov for avbøtende tiltak her. Det fordrer blant
annet et forvaltningsregime som praktiseres tydelig på begge sider av områdegrensene,
slik at vern av rovdyr innenfor forvaltningsområdene balanseres mot et
tilsvarende sterkt vern for beitedyr utenfor forvaltningsområdene. Med en todelt målsetting i rovviltpolitikken som rammebetingelse, er det vanskelig å peke på noe godt alternativ til ordningen med definerte forvaltningsområder for rovdyr. Den geografiske differensieringen innebærer imidlertid at rovdyrbelastningen blir ulikt fordelt. Nedgang i både dyretall og antall bønder i områder med mange - eller spesielt krevende - rovviltarter, er uttrykk for at kompensasjon og tilskudd ikke oppveier de ulemper og utgifter som rovviltforvaltningen påfører landbruket i de mest utsatte regionene.
(Av Geir-H Strand. Artikkelen ble trykt som kronikk i Nationen 3. juni 2016)
