Utredning om rovvilt og landbruk

NIBIO Rapport 63/2016 Rovviltbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon. Foto: Geir-H Strand

Rovviltforvaltningen skiller mellom rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. De rovdyrprioriterte områdene utgjør om lag 55 % av Norges landareal. Innenfor de rovviltprioriterte områdene finnes 53 % av de aktive bøndene, 60 % av jordbruksarealet og 30 % av alle sauer og lam. Halvparten av arealet som benyttes av samisk reindrift er også prioritert for rovvilt. Rovviltbestandene har derfor potensielt stor innvirkning på landbruket. NIBIO har, på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet, undersøkt betydning av rovviltbestandene for landbruk og matproduksjon i Norge. Utredningen ble levert LMD i juni 2016. Den kan lastes ned her.

Norsk rovviltforvaltning har en todelt målsetting. Den skal både tilrettelegge for levedyktige rovviltbestander og samtidig sikre bærekraftige beitenæringer. Målsettingene er forankret i Stortingets behandling av St.meld. nr. 15 (2003–2004) «Rovvilt i norsk natur» og Inst S 174 (2003-2004) «Rovviltforliket av 2004» og videreført gjennom representantforslag 163 S (2010–2011) «Rovviltforliket av 2011». Den offentlige debatten om rovdyrpolitikken viser at det er krevende å forene disse målene.

Landbruket har i en årrekke gjennomgått omfattende strukturendringer. Gjennom virkeperioden for den gjeldende rovviltpolitikken har det vært små forskjeller på strukturendringene innenfor og utenfor forvaltningsområdene for rovvilt. Det er imidlertid klare forskjeller mellom ulike regioner innenfor de rovviltprioriterte områdene. På alle strukturindikatorer har landbruket en mer negativ utvikling i områder som ligger innenfor forvaltningsområdene for mange (3 - 4) rovviltarter, enn i områder med færre rovviltarter. Dette omfatter hele forvaltningsområdet for bjørn og deler av forvaltningsområdet for ulv. Resultatet viser at den samlede rovviltbelastningen er avgjørende for rovviltbestandens betydning for landbruket. Den samlede rovviltbelastningen er knyttet både til størrelsen på rovviltbestandene og til kombinasjonen av rovviltarter som opptrer i et område.  Avstanden til Sverige, med store bestander av ulv og bjørn, vil nødvendigvis også være av betydning.

Det er først og fremst den delen av landbruket som (i vid forstand) høster ressurser gjennom beiting, som blir berørt av rovdyr. Dette omfatter husdyr og tamrein som beiter i utmarka (i noen områder også beite på innmark), samt jakt og birøkt. Disse næringene representerer en omfattende og naturvennlig matproduksjon. I mange tilfeller er de også utøvelse av en rettighet, ofte nært knyttet til eiendomsretten. Beitevirksomheten har betydning for biologisk mangfold og landskap og er en forutsetning for å opprettholde det kulturbetingede naturmangfoldet i kulturlandskapet.

Saueholdet går tilbake innenfor rovviltområdene. Samtidig øker saueholdet utenfor rovviltområdene. Antall dyr på landsbasis er derfor relativt stabilt. Tilbakegangen er størst i områder der en finner flere og større rovdyrarter. Dette gjelder særlig grenseområdene mot Sverige fra Hedmark og nordover. De dyra som er igjen i de mest utsatte områdene beiter i økende grad på innmark på grunn av risikoen forbundet med å slippe beitedyr i utmark.

Drøyt halvparten av landarealet i Norge kan nyttes som utmarksbeite. Andelen er ganske lik innenfor rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. Utnyttelsesgraden er imidlertid langt lavere i de rovdyrprioriterte områdene. I beiteprioriterte områder blir kun 26 % av ressursene i utmarka utnyttet. Til sammenligning utnyttes 59 % av beiteressursene i de beiteprioriterte områdene. Innenfor forvaltningsområdene for bjørn og ulv er utnyttelsen av beiteressursene i utmark svært lav.

Tapene av dyr på utmarksbeite er redusert de siste årene. En nærliggende forklaring er at saueholdet avvikles i de mest rovdyrbelastede områdene. Denne forklaringen er ikke tilstrekkelig, siden de prosentvise tapene også er gått ned. Tapsutviklingen er trolig et uttrykk for at næringa, med godt resultat, har utviklet og iverksatt en rekke forebyggende tiltak mot rovvilttap. En kanskje utilsiktet sideeffekt er at noen av disse tiltakene samtidig reduserer antallet beitedager i utmark. Dermed blir beiteressursene mindre effektivt utnyttet. Det hører også med i bildet at besetninger hjemmehørende i områder med rovdyr i økende grad blir fraktet over lengre avstander og sluppet på utmarksbeite i områder med lavere rovviltbelastning.

En betydelig andel av tapene som skyldes rovvilt skjer i nærområdene til rovviltsonene. Dette gjelder både for sau og rein. Disse nærområdene strekker seg typisk 30-50 km ut fra forvaltningsområdene. Rekkevidden varierer noe, avhengig av rovviltart. Etablering av forvaltningsområder med sterkt vern av rovvilt er derfor ikke en utfordring som bare gjelder for landbruket og reindrifta inne i disse områdene. De fører også til utfordringer for landbruket i randsonene rundt forvaltningsområdene. Det kan følgelig være like stort behov for forebyggende tiltak mot tap til rovvilt i nærområdet til et forvaltningsområde, som i selve forvaltningsområdet.

Med hensyn til ulv er tap av beitedyr også knyttet til avstand til riksgrensa. Det skyldes antagelig ulv som vandrer vestover fra svenske ulverevir. Det er få beitedyr igjen i utmarka inne i forvaltningsområdene for ulv. Samtidig utgjør etablerte familiegrupper av ulv en risikofaktor for omstreifende enkeltindivider av arten. Områdene vest for forvaltningssonen vil derfor være spesielt utsatt for streifdyr som volder skade, og det er behov for avbøtende tiltak her. Det fordrer blant annet et forvaltningsregime som praktiseres tydelig på begge sider av områdegrensene, slik at vern av rovdyr innenfor forvaltningsområdene balanseres mot et tilsvarende sterkt vern for beitedyr utenfor forvaltningsområdene. 

Med en todelt målsetting i rovviltpolitikken som rammebetingelse, er det vanskelig å peke på noe godt alternativ til ordningen med definerte forvaltningsområder for rovdyr. Den geografiske differensieringen innebærer imidlertid at rovdyrbelastningen blir ulikt fordelt. Nedgang i både dyretall og antall bønder i områder med mange - eller spesielt krevende - rovviltarter, er uttrykk for at kompensasjon og tilskudd ikke oppveier de ulemper og utgifter som rovviltforvaltningen påfører landbruket i de mest utsatte regionene.

(Av Geir-H Strand. Artikkelen ble trykt som kronikk i Nationen 3. juni 2016)

Låvene i landskapet

Låvebygning i Løten. Foto: Geir-Harald Strand/NIBIO

Praktboka «Norges låver» av Eva Røyrane og fotograf Oddleiv Apneseth ga oss en imponerende dokumentasjon av låvebygningens kulturhistorie og dens ikoniske plass i jordbrukets kulturlandskap. Det kan komme godt med, om vi ønsker å ta med oss kunnskapen og minnene om disse bygningene inn i framtida. Alt har sin tid, og mye tyder på at de tradisjonelle låvene har hatt sin

Det eldre jordbruket hadde mange bygninger, en for hver funksjon på gården. Det var den store moderniseringen gjennom siste halvdel av 1800-tallet som også skapte den nye driftsbygningen der alle funksjoner ble samlet i ett stort hus. I 150 år har disse monumentale bygningene, gjerne med sin karakteristiske røde farge, vært med å sette sitt særpreg på det norske jordbrukslandskapet.   

Nationen skrev i sin reportasje om boka «Låven har vore ein viktig vegg i gardstunet. Så når dette huset forsvinn, er ikkje tunet det same lenger». Dette gjelder ikke bare gardstunet, men hele kulturlandskapet hvor låvene har fungert som landemerker. Det fører til merkbare endringer i landskapet når de store bygningene forsvinner. 

Kart og statistikkdivisjonen i NIBIO har ansvaret for kartlegging og overvåking av jordbrukets kulturlandskap. Vi kan bekrefte at det er store variasjoner i byggeskikk mellom landsdelene. Dette mangfoldet er en rikdom som utarmes i takt med at eldre hus forsvinner. Nye driftsbygninger representerer ofte en nasjonal eller internasjonal byggeskikk, mens det tradisjonelle lokale eller regionale preget gradvis blir svakere.

I Norge er det i dag om lag 170 000 landbrukseiendommer men bare 40 000 aktive bruk. Disse tallene viser oss at selv om jordbruksarealene selges eller er i drift som leiejord vil det være mange gårdstun som ikke er involvert i landbruksdrift, og dermed også mange overflødige bygninger. Ikke minst representerer låvene på inaktive landbrukseiendommer en bygningsmasse med liten eller ingen funksjon kombinert med store vedlikeholdskostnader. Forfall etterfulgt av rivning blir en naturlig og forståelig følge av dette.

I våre kulturlandskapsundersøkelser har vi sett på drøyt 700 store driftsbygninger. Denne undersøkelsen av bygninger er ikke statistisk forventningsrett, men gir likevel en indikasjon på typefordeling og tilstand. To tredjedeler av driftsbygningene er låver- eller løer, som de heter over store deler av Vestlandet. Maskinhaller, redskapshus og spesialiserte fjøsbygg utgjør den siste tredjedelen. 77 % av alle driftsbygningene har den tradisjonelle røde fargen. I gruppen maskinhall, redskapshus og fjøs er 96 % av bygningene i god tilstand. Tilsvarende andel for låvene er 81 %.

Vi har også registrert at 58 % av låvene er i bruk på en eller annen måte. Vi har da tatt med låver der bare deler av bygget er i bruk. Det ser altså ut til at en ikke ubetydelig andel av eierne finner en anvendelse for låven selv om jordbruksdrifta er opphørt. 

Våre resultater viser med tydelighet at det er aktiv bruk som holder låvene ved like. Av de låvebygningene som brukes, eller hvor vi er usikre på bruken, er ca. 90 % i god tilstand. Denne andelen faller drastisk når låven er ute av bruk. Av låver som er helt ute av bruk er bare halvparten i god tilstand. Resultatene underbygger en undersøkelse rapportert i Nationen 9. august 2013. I denne undersøkelsen svarte 80 % av landbrukstakstmennene i Norges Takseringsforbund at de mener tilstanden for landbruksbygningene i Norge er svekket i løpet av de siste 10 årene.

Også på landbrukseiendommer som er i drift går låvene ei usikker framtid i møte.   Låven som bygning og kulturminne har et grunnleggende problem. Den har gått ut på dato. De tradisjonelle låvene er gamle og nedslitte. Som oftest har de en tungvint innredning etter dagens krav og behov. Byggeteknisk er ikke låvebruer, gulv og døråpninger dimensjonert for moderne, tung og bred redskap. Nye driftsformer, hvor fôring med høy er erstattet av kraftfôr og siloballer, har gjort høyloftet overflødig. Allsidig drift er avløst av spesialisering. Det moderne landbruket trenger bygninger bygget etter helt andre spesifikasjoner enn de gamle låvene.

De gamle landbruksbygningene er både næringsbygg og kulturminner og det ligger opplagt utfordringer i dette. Ved siden av dokumentasjonen av mangfoldet i låvebestanden gir boka «Norges låver» mange eksempler på imponerende engasjement og kreativitet for å ruste opp og gi nytt liv til gamle låver. Dette kan kanskje inspirere til nytenkning som skaper løsninger og sikrer ei bedre framtid for de gamle låvene. 

av Geir-Harald Strand og Kari Stensgaard (Kronikk i Nationen 3 november 2014)