Forskning og kvalitetssikring

Forskning skal være etterrettelig og etterprøvbar. Forskningen er derfor avhengig av gode systemer for kvalitetssikring. 

Nationen har den siste tiden tatt opp spørsmålet om ytringsfrihet for forskere, bl.a. i Kato Nykvists kommentar torsdag 30.11. Det er flere prinsipielle sider ved dette temaet som bør løftes fram.

Faksimile av Nationens nettside

Forskeren har rett og plikt til å publisere sine resultater, men formidlingen skal være etterrettelig, saklig og balansert. Derfor må forskningen ha systemer for kvalitetssikring. Det gjelder både for innhold og form. Kvalitetssikring medfører at forskeren utsettes for kritikk og korreksjoner. Det må forskeren tåle.

De internasjonale tidsskriftene er den viktigste kanalen for publisering av forskningsresultater. Seriøse tidsskrifter benytter fagfellevurdering. Innsendte manuskripter bedømmes av to eller flere, oftest anonyme, fagfeller som vurderer den faglige kvaliteten på arbeidet. 

Vurderingskriteriene omfatter ikke bare bruk av data og metode, og om disse er relevante og etterprøvbare. Fagfellene vurderer blant annet også om diskusjonen av resultatene er fyllestgjørende; om det er faglig grunnlag for konklusjonene; og om framstillingen er saklig og balansert. 

I tillegg til fagfellenes vurderinger bedømmes artikler også av en redaktør som foretar en helhetlig vurdering av form og innhold. Det er ikke uvanlig at manuskripter avvises. Alle publiserende forskere opplever jevnlig å få pålegg om å gjøre endringer før et arbeid blir godtatt for publisering. 

Forskeren kan være dypt uenig i kritikken og oppleve den som ufortjent. Redaktøren er imidlertid suveren. Forskerens akademiske frihet til å publisere forskningsresultater innebærer ingen publiseringsplikt for redaktørene.  Det er aksept for at de vitenskapelige tidsskriftene må ha et system for kvalitetssikring og at det ikke er å anse som noen «munnkurv» når dette systemet påfører forskeren refusjonssjokk. En refusjon må forskeren tåle.

Forskningsinstituttene driver ikke bare med forskning. En betydelig del av oppgavene er utredningsarbeid. I dette arbeidet trekker instituttene veksler på forskningskompetansen, men resultatene publiseres i instituttenes egne rapportserier. Det bør være i forskningens interesse at utredningsarbeidet også er gjenstand for systematisk kvalitetssikring. Denne kvalitetssikringen må imidlertid instituttene selv organisere. 

Kvalitetssikring av instituttenes egne rapporter følger samme lest som kvalitetssikringen i tidsskriftene. Innhold og form, databruk, metode, konsistens, etterrettelighet og saklighet vurderes av kolleger som opptrer som fagfeller. Denne prosessen må organiseres på en systematisk måte og innebærer at noen har en redaksjonell myndighet. Denne myndigheten gir autoritet til å pålegge en forfatter å ta kommentarer til følge. Iblant må noen kunne beslutte at et arbeid ikke kan publiseres.  Et slikt system, og en slik redaksjonell myndighet, må etableres av instituttets ledelse.  Organisering av kvalitetssikring i et forskningsinstitutt inngår i arbeidsgivers styringsrett. Det må forskeren tåle.

Det forventes at forskere, enten de arbeider med vitenskapelige undersøkelser eller utredninger, også bidrar i den offentlige debatten. På denne arenaen mangler forskningen systemer for kvalitetssikring.  Redaksjonene i media tar i liten grad ansvar for faglig kvalitet og det redaksjonelle kravet til saklig og balansert fremstilling er også svakere enn i forskingspublikasjoner og faglige rapporter. 

I den offentlige debatten må forskeren velge rolle. Forskeren kan velge å være premissgiver. I denne rollen legger forskeren frem fakta og balanserte synpunkter uten å innta normative standpunkter. Målsettingen er gjerne å bidra til en konstruktiv og opplyst debatt. Alternativt kan forskeren velge å påvirke ved å være debattant og innta et normativt standpunkt. Dette er lov, men forskeren skal da være klar over at han samtidig utfordrer den akademiske saklighetsnormen og derved også kan undergrave sitt eget faglige omdømme.

Normative ytringer kan ta mange former, men står alltid i fare for å redusere forskningsresultater til meninger. Dette svekker ikke bare forskerens egen, men hele forskningsmiljøets autoritet og troverdighet. Det er derfor ikke «munnkurv» om det i blant gis en påminnelse om forskningens krav til balansert og saklig framstilling. Klare tilbakemeldinger, enten de kommer fra kolleger eller ledere, er en nødvendig og ønsket del av instituttenes faglige kvalitetssikring. Slike tilbakemeldinger må forskeren tåle. 

Geir-Harald Strand, seniorforsker, NIBIO Kart og statistikk

Kronikken ble publisert i Nationen 2.12.2017 

http://www.nationen.no/debatt/forskning-og-kvalitetssikring/

 

Tematisk mangfold i rovdyrforskningen

Norge har en omfattende rovdyrforskning. Denne forskningen gir solid kunnskapsstøtte til miljøforvaltningen. Gjennom rovdyrforliket har Stortinget imidlertid lagt til grunn en todelt målsetting der rovdyrforvaltningen både skal ivareta beiteinteressene (for småfe, storfe og tamrein) og gi grunnlag for levedyktige rovdyrstammer. For å utvikle kunnskapsgrunnlaget for en helhetlig forvaltning i tråd med Stortingets vedtak er det behov for større tematisk mangfold i rovdyrforskningen. Samtidig kan dette også bidra til en mer faktabasert offentlig debatt.

Faksimile av kronikken i Nationen 8.8.2017

Professor Reidar Almås etterlyste i en kommentar i Nationen (28. juni) forsking om de psykososiale virkningene på sauebonden som følge av rovdyrangrep. Han stilte også spørsmål ved kunnskapen om hva som skjer med de lokalsamfunnene som rammes. Det foreligger lite forskning om disse temaene.

NINA-forskerne Ketil Skogen og John Odden svarte Almås i en kronikk i Nationen (1. juli). De ser ikke behov for noen økt bredde i forskningen. «Norske samfunnsforskere har studert ulvekonfliktene grundig» skriver Skogen og Odden, som også viser til at norske samfunnsforskere «… er ledende når det gjelder å bidra til forståelse av ulvekonfliktene i en samfunnsmessig kontekst».

Almås svarte i Nationen (11. juli). Her påpeker han at den forskningen som Skogen og Odden viser til kun dekker en liten del av de mange relevante, samfunnsfaglige problemstillingene innenfor rovdyrforvaltningen. Almås legger vekt på behovet for mer kunnskap om hvordan rovdyrforvaltningen påvirker lokalsamfunn, lokal næringsutvikling og distriktspolitikk.

Debatten mellom Almås og Odden/Skogen har karakter av økseskaft-dialog. Almås etterspør mer og bredere samfunnsforskning om rovviltspørsmål.  Odden/Skogen svarer at det er utført mer samfunnsforskning på dette området i Norge enn i mange andre land, og at den norske forskningen har høy vitenskapelig kvalitet.

Det er ingen motsetning mellom disse utsagnene og sannsynligvis har begge parter rett. Odden/Skogen og deres kolleger har utført omfattende og meritert forskning om holdninger til rovdyr og rovdyrforvaltning.  Almås hovedpoeng ligger likevel fast: Det er en rekke andre samfunnsfaglige problemstillinger som også bør gjøres til gjenstand for vitenskapelige undersøkelser.

Ett eksempel på slike problemstillinger ble beskrevet av småbruker Ole-Jacob Christensen i en egen kronikk i Nationen (14. juli). Han spør hva som er effekten av den psyko-sosiale belastningen for de som rammes av rovdyr, samt den sosiale sjikanen mange beitebrukere opplever i den offentlige debatten – ikke minst i sosiale media?

En annen problemstilling reises av reineier og Fylkesleder i Reindriftssamenes Landsforbund (NRL), Ragnhild Sparrok Larsen, i Helgelendingen (31 juli 2017). Hun mener at «de store tapstallene er i ferd med å ta vekk framtidstroen på næringa – spesielt blant de unge» og advarer om at «hele den samiske kulturen står på spill».  Når slike problemstillinger reises bør de også undersøkes på en faglig forsvarlig måte.

 

Nye problemstillinger løftes til stadighet fram i rovviltdebatten. Disse har både samfunns- og naturvitenskapelig karakter. La oss bidra med et knippe eksempler: Kan vi skille ordinære strukturendringer i landbruket fra endringer som primært skyldes utviklingen i rovdyrbestandene? Hvordan kan man øke effektiviteten av ulike avbøtende tiltak når konflikter oppstår mellom rovdyr og beitedyr? Hvordan påvirker veksten i rovviltbestandene landskap, biologisk mangfold, livsform og kultur gjennom å endre betingelsene for beitebruk i utmark? Hva er effekten av ulike modeller for å involvere berørte parter og lokal kunnskap i forvaltningen? Denne lista er på ingen måte uttømmende.

For å nå målene i rovdyrforliket er det behov for en bredere kunnskapsbase enn den som rovdyrforskerne alene makter å framskaffe. Dette behovet er knyttet opp mot en rekke fagområder, bl.a. samfunnsfag, landbruksfag, sosialmedisin, økonomi, rettsvitenskap, biologi og naturforvaltning. Det kreves omfattende tverrfaglighet og et mangfold av faglige innfallsvinkler i dette arbeidet, som også vil måtte kombinere statistiske undersøkelser med kvalitative metoder.

Forskningsprosjektet «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn» (finansiert av Norges forskningsråd/Matfondet) er et bidrag til slik økt tematisk bredde i rovdyrforskningen. I dette prosjektet søker vi å belyse noe av kompleksiteten og hvilke konsekvenser de faktiske og praktiske tilpasningene til rovdyrforvaltningen får for husdyrhold, rekruttering, næringsutvikling og andre forhold i rovdyrutsatte lokalsamfunn.

Kravet om et større tematisk mangfold i rovdyrforskningen er ikke til forkleinelse for den forskningen som faktisk er utført. Mer forskning er et nødvendig tillegg for å skaffe kunnskapsgrunnlag for en helhetlig gjennomføring av rovdyrforliket.

Geir-Harald Strand (NIBIO Kart og statistikk)

Camilla Risvoll (Nordlandsforskning)

Katrina Rønningen (Norsk senter for bygdeforskning)

Inger Hansen (NIBIO Skog og utmark)

Kronikken ble trykket i Nationen 8. august 2017

 

Utredning om rovvilt og landbruk

NIBIO Rapport 63/2016 Rovviltbestandenes betydning for landbruk og matproduksjon. Foto: Geir-H Strand

Rovviltforvaltningen skiller mellom rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. De rovdyrprioriterte områdene utgjør om lag 55 % av Norges landareal. Innenfor de rovviltprioriterte områdene finnes 53 % av de aktive bøndene, 60 % av jordbruksarealet og 30 % av alle sauer og lam. Halvparten av arealet som benyttes av samisk reindrift er også prioritert for rovvilt. Rovviltbestandene har derfor potensielt stor innvirkning på landbruket. NIBIO har, på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet, undersøkt betydning av rovviltbestandene for landbruk og matproduksjon i Norge. Utredningen ble levert LMD i juni 2016. Den kan lastes ned her.

Norsk rovviltforvaltning har en todelt målsetting. Den skal både tilrettelegge for levedyktige rovviltbestander og samtidig sikre bærekraftige beitenæringer. Målsettingene er forankret i Stortingets behandling av St.meld. nr. 15 (2003–2004) «Rovvilt i norsk natur» og Inst S 174 (2003-2004) «Rovviltforliket av 2004» og videreført gjennom representantforslag 163 S (2010–2011) «Rovviltforliket av 2011». Den offentlige debatten om rovdyrpolitikken viser at det er krevende å forene disse målene.

Landbruket har i en årrekke gjennomgått omfattende strukturendringer. Gjennom virkeperioden for den gjeldende rovviltpolitikken har det vært små forskjeller på strukturendringene innenfor og utenfor forvaltningsområdene for rovvilt. Det er imidlertid klare forskjeller mellom ulike regioner innenfor de rovviltprioriterte områdene. På alle strukturindikatorer har landbruket en mer negativ utvikling i områder som ligger innenfor forvaltningsområdene for mange (3 - 4) rovviltarter, enn i områder med færre rovviltarter. Dette omfatter hele forvaltningsområdet for bjørn og deler av forvaltningsområdet for ulv. Resultatet viser at den samlede rovviltbelastningen er avgjørende for rovviltbestandens betydning for landbruket. Den samlede rovviltbelastningen er knyttet både til størrelsen på rovviltbestandene og til kombinasjonen av rovviltarter som opptrer i et område.  Avstanden til Sverige, med store bestander av ulv og bjørn, vil nødvendigvis også være av betydning.

Det er først og fremst den delen av landbruket som (i vid forstand) høster ressurser gjennom beiting, som blir berørt av rovdyr. Dette omfatter husdyr og tamrein som beiter i utmarka (i noen områder også beite på innmark), samt jakt og birøkt. Disse næringene representerer en omfattende og naturvennlig matproduksjon. I mange tilfeller er de også utøvelse av en rettighet, ofte nært knyttet til eiendomsretten. Beitevirksomheten har betydning for biologisk mangfold og landskap og er en forutsetning for å opprettholde det kulturbetingede naturmangfoldet i kulturlandskapet.

Saueholdet går tilbake innenfor rovviltområdene. Samtidig øker saueholdet utenfor rovviltområdene. Antall dyr på landsbasis er derfor relativt stabilt. Tilbakegangen er størst i områder der en finner flere og større rovdyrarter. Dette gjelder særlig grenseområdene mot Sverige fra Hedmark og nordover. De dyra som er igjen i de mest utsatte områdene beiter i økende grad på innmark på grunn av risikoen forbundet med å slippe beitedyr i utmark.

Drøyt halvparten av landarealet i Norge kan nyttes som utmarksbeite. Andelen er ganske lik innenfor rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. Utnyttelsesgraden er imidlertid langt lavere i de rovdyrprioriterte områdene. I beiteprioriterte områder blir kun 26 % av ressursene i utmarka utnyttet. Til sammenligning utnyttes 59 % av beiteressursene i de beiteprioriterte områdene. Innenfor forvaltningsområdene for bjørn og ulv er utnyttelsen av beiteressursene i utmark svært lav.

Tapene av dyr på utmarksbeite er redusert de siste årene. En nærliggende forklaring er at saueholdet avvikles i de mest rovdyrbelastede områdene. Denne forklaringen er ikke tilstrekkelig, siden de prosentvise tapene også er gått ned. Tapsutviklingen er trolig et uttrykk for at næringa, med godt resultat, har utviklet og iverksatt en rekke forebyggende tiltak mot rovvilttap. En kanskje utilsiktet sideeffekt er at noen av disse tiltakene samtidig reduserer antallet beitedager i utmark. Dermed blir beiteressursene mindre effektivt utnyttet. Det hører også med i bildet at besetninger hjemmehørende i områder med rovdyr i økende grad blir fraktet over lengre avstander og sluppet på utmarksbeite i områder med lavere rovviltbelastning.

En betydelig andel av tapene som skyldes rovvilt skjer i nærområdene til rovviltsonene. Dette gjelder både for sau og rein. Disse nærområdene strekker seg typisk 30-50 km ut fra forvaltningsområdene. Rekkevidden varierer noe, avhengig av rovviltart. Etablering av forvaltningsområder med sterkt vern av rovvilt er derfor ikke en utfordring som bare gjelder for landbruket og reindrifta inne i disse områdene. De fører også til utfordringer for landbruket i randsonene rundt forvaltningsområdene. Det kan følgelig være like stort behov for forebyggende tiltak mot tap til rovvilt i nærområdet til et forvaltningsområde, som i selve forvaltningsområdet.

Med hensyn til ulv er tap av beitedyr også knyttet til avstand til riksgrensa. Det skyldes antagelig ulv som vandrer vestover fra svenske ulverevir. Det er få beitedyr igjen i utmarka inne i forvaltningsområdene for ulv. Samtidig utgjør etablerte familiegrupper av ulv en risikofaktor for omstreifende enkeltindivider av arten. Områdene vest for forvaltningssonen vil derfor være spesielt utsatt for streifdyr som volder skade, og det er behov for avbøtende tiltak her. Det fordrer blant annet et forvaltningsregime som praktiseres tydelig på begge sider av områdegrensene, slik at vern av rovdyr innenfor forvaltningsområdene balanseres mot et tilsvarende sterkt vern for beitedyr utenfor forvaltningsområdene. 

Med en todelt målsetting i rovviltpolitikken som rammebetingelse, er det vanskelig å peke på noe godt alternativ til ordningen med definerte forvaltningsområder for rovdyr. Den geografiske differensieringen innebærer imidlertid at rovdyrbelastningen blir ulikt fordelt. Nedgang i både dyretall og antall bønder i områder med mange - eller spesielt krevende - rovviltarter, er uttrykk for at kompensasjon og tilskudd ikke oppveier de ulemper og utgifter som rovviltforvaltningen påfører landbruket i de mest utsatte regionene.

(Av Geir-H Strand. Artikkelen ble trykt som kronikk i Nationen 3. juni 2016)