The combined effects of centralization and carnivore management on sheep farmers and sheep farming in Norway

 Paper published in the journal Human Dimensions of Wildlife:

Sheep farmers in areas with large carnivores experience economic loss, psychological stress, and perceived alienation from political processes. This can result in decisions that differ from those made by farmers in areas without large carnivores, possibly influencing the whole farming system. 

Sheep grazing on outfield pasture in Einundalen, Follsdal. Photo: Geir-H Strand/Nibio

We used applications for farming subsidies to examine changes in sheep farming in Norway 1999 to 2017. Along the urbanrural dimension, we found a stronger decline in increasingly rural areas. The decline was furthermore larger inside regions used for the reintroduction of large carnivores than outside these regions. The observed decline in some regions was compensated by growth in central regions, outside carnivore prone areas, and on managed land where the sheep was protected from carnivores. 

The result complements studies of mental dispositions and decision processes aiming to explain how large carnivores and the carnivore management policy influence the farmers' attitudes and decisions, resulting in behaviors that effect larger social systems.

Read the whole paper (open access) at doi:10.1080/10871209.2020.1818895

Impacts of Norwegian large carnivore management strategy on national grazing sector

Increasing populations of large carnivores are leading to tension and conflicts with livestock
production, a situation that potentially might escalate. In Norway the objective of the large carnivore policy is two-folded: to ensure viable carnivore populations and to secure a sustainable grazing industry. The main instrument is zonation, with carnivore management zones (CMZs) prioritized for reproduction of the large carnivore species separated from other areas prioritized for grazing livestock.

Sheep grazing on unmanaged mountaibn pasture in Meråker, Norway. Photo: Geir-H Strand/Nibio

The objective of this paper is to describe current knowledge about the impact of the zoning management strategy on the grazing industry. This is done by documenting status and changes in sheep production, losses of livestock to predating carnivores, and the use of grazing areas inside and outside the CMZs. CMZs offering protection for lynx, wolverine, bear and wolf cover 55% of the Norwegian mainland. 30% of the sheep and 50% of the Sami reindeer grazing areas are found inside the CMZs. Livestock (semi-domestic reindeer excluded) is using 59% of the available natural pasture areas outside the CMZs, but only 26% inside the CMZs. The lowest use of available grazing areas was found inside zones for wolves (12%) and brown bears (6%). Livestock in these zones are confined to fenced enclosures, mostly on the farm itself, or moved to pastures outside the management zone for summer grazing. 

Livestock losses increased in the affected regions during the period when carnivores were reestablished. Later, losses declined when CMZs were established and mitigation efforts were implemented in these zones. The bulk of sheep and reindeer killed by carnivores are now found in boundary areas within 50 km off the CMZs, where sheep are still grazing on open mountain and forest ranges. Therefore, instruments to protect livestock in areas close to the CMZs are also needed. The number of sheep declined inside the CMZs from 1999 to 2014, but increased outside the zones. The reduction in the absolute number of sheep in the CMZs is balanced by a similar increase outside, thus the total sheep production in Norway is maintained. 

We conclude that although of little consequence for the total food production in Norway, the economic and social impact of the large carnivore management strategy can be serious for local communities and individual farmers who are affected. There is a need for more exact carnivore population monitoring to quantify the carnivore pressure, better documentation of reindeer losses, and a clearer and stricter practicing of the zoning strategy. Increased involvement of social sciences is important in order to understand the human dimension of the carnivore conflicts. 

Inger Hansen, Geir-Harald Strand, Auvikki de Boon & Camilla Sandstrøm (2019). Impacts of Norwegian large carnivore management strategy on the national grazing sector, Journal of Mountain Science  16: 2470-2483

Read the whole paper at https://doi.org/10.1007/s11629-019-5419-6

This research was funded by the Norwegian Research Council as part of project no. 267982/E50 Grazing resources, carnivores and local communities (Local Carnivore) 

På sporet av fôret

Tørkesommeren 2018 resulterte i fôrmangel. Mange jaktet på grovfôr for å berge dyra gjennom den kommende vinteren. Én lærdom er at vi i framtida bør ha bedre oversikt over grasareal som ikke blir slått.

    Jordbruksareal ute av drift. Foto: Eivind Solbakken/Nibio

Ingen vet hvor mye dyrka mark som ligger ubrukt i Norge. Følgelig er det heller ingen som vet sikkert hvor vi finner ledig areal som kunne vært utnytta til økt grasproduksjon denne sommeren. Ved å ta i bruk en enkel form for stordatabehandling kan vi imidlertid få et rimelig treffsikkert svar, med en usikkerhet som er til å leve med.

La oss ta svaret først. I Norge er det om lag 800 000 dekar dyrka mark som det ikke søkes produksjonstilskudd for. Mye av dette er trolig ute av bruk. 800 000 dekar utgjør drøyt 9 % av den dyrka marka.  Det er da snakk om areal som kan høstes maskinelt. Innmarksbeiter er ikke tatt med i statistikken.

Nordland alene kan ha omkring 100 000 dekar grasareal som ikke blir høsta. I Troms er tallet om lag 80 000 dekar og i Hedmark 70 000 dekar. Østfold og det tidligere Nord-Trøndelag er de fylkene eller større landbruksområdene som har den høyeste utnyttelsen av jordbruksarealet. Andelen av arealet som det ikke søkes produksjonstilskudd for er nede i henholdsvis 3 % i Østfold og snaut 4 % i Nord-Trøndelag.

Dette er informasjon vi får ved å koble sammen data fra flere kilder. Arealressurskartet AR5 er en del av det offentlige kartgrunnlaget i Norge. Dette kartet vedlikeholdes av kommunene med støtte fra NIBIO. Arealressurskartet viser blant annet hvor vi finner den dyrka marka, dvs. det jordbruksarealet som kan høstes maskinelt.

Arealressurskartet kan knyttes sammen med eiendomskartet fra Statens kartverk. Dette gjøres blant annet i jordregisteret og i gårdskartsystemet. Når datakildene er koblet sammen gir det tilgang til opplysninger om hvor mye jordbruksareal det er på hver landbrukseiendom.

Støttesystemene i landbruket medfører at bøndene hvert år leverer inn søknader om produksjonstilskudd. I søknaden oppgir bonden hvor stort areal som skal dyrkes på hver enkelt eiendom hvor foretaket disponerer areal. Selv om en stor del av jordbruksarealet i dag drives som leiejord kan vi dermed spore hvor mye som drives med produksjonstilskudd på den enkelte eiendom. Differansen mellom arealene målt i arealressurskartet og arealene det søkes produksjonstilskudd for er en indikator på areal som kan være ute av drift.

Her er det imidlertid viktig med et forbehold. Jordbruksareal er ikke nødvendigvis ute av drift, selv om det ikke blir søkt om produksjonstilskudd for arealet. Det gis for eksempel ikke produksjonstilskudd til beite for hest. På Nesodden i Akershus søkes det bare om produksjonstilskudd for 83 % av jordbruksarealet. Nesodden er en hestekommune og mange av de 823 dekar dyrka mark som det ikke søkes tilskudd for er antagelig i bruk, nettopp som beiteareal for hest. Dette er et eksempel på at resultatene fra analysen må tolkes med kløkt og forstand. Lokalkunnskap er viktig hvis materialet skal brukes til å finne ledig areal for økt beite og grasproduksjon.

NIBIO Kart og statistikk har utarbeidet en nasjonal oversikt over arealene det ikke ble søkt produksjonstilskudd for i 2017. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har gjort tilsvarende øvelse for sitt fylke. Statistikken kan inngå i kunnskapsgrunnlaget for å utforme politikk og virkemidler for å møte framtidige fôrkriser. Forvaltningen lokalt kan også bruke materialet sammen med lokalkunnskap og godt skjønn for å koble sammen aktive bønder og ledige arealer.    

Denne øvelsen viser at det er mulig å etablere en beredskap for framtidige hendelser. Det kan derfor vurderes om statistikken bør produseres rutinemessig. På bakgrunn av ajourførte arealressurskart og de nyeste søknadene om produksjonstilskudd kan det utarbeides årlig statistikk over jordbruksareal det ikke søkes produksjonstilskudd for. I ei slik produksjonsløype blir det også utarbeidet kart på eiendomsnivå. Disse kartene kan, om det er ønskelig, legges ut på nett. En slik tjeneste kan hjelpe lokal landbruksforvaltning og interesserte bønder med finne arealer som kan være ledige og gi grunnlag for økt produksjon gjennom innleie av jord. I en krisesituasjon, som i 2018, kan kartet også brukes til å identifisere areal som man bør ta initiativ til å høste selv om det ikke drives aktivt jordbruk der. 

Kart og statistikk over jordbruksareal som kan være ute av drift publiseres nå årlig av Nibio Kart og statistikk på denne siden

(Basert på kronikk i Nationen 12.09.2018)      

Geir-Harald Strand og Henrik Mathiesen (NIBIO Kart og statistikk)