Forskning skal være etterrettelig og etterprøvbar. Forskningen
er derfor avhengig av gode systemer for kvalitetssikring.
Nationen har den siste tiden tatt opp spørsmålet om
ytringsfrihet for forskere, bl.a. i Kato Nykvists kommentar torsdag 30.11. Det
er flere prinsipielle sider ved dette temaet som bør løftes fram.
 |
| Faksimile av Nationens nettside |
Forskeren har rett og plikt til å publisere sine resultater,
men formidlingen skal være etterrettelig, saklig og balansert. Derfor må
forskningen ha systemer for kvalitetssikring. Det gjelder både for innhold og
form. Kvalitetssikring medfører at forskeren utsettes for kritikk og
korreksjoner. Det må forskeren tåle.
De internasjonale tidsskriftene er den viktigste kanalen for
publisering av forskningsresultater. Seriøse tidsskrifter benytter
fagfellevurdering. Innsendte manuskripter bedømmes av to eller flere, oftest
anonyme, fagfeller som vurderer den faglige kvaliteten på arbeidet.
Vurderingskriteriene omfatter ikke bare bruk av data og
metode, og om disse er relevante og etterprøvbare. Fagfellene vurderer blant
annet også om diskusjonen av resultatene er fyllestgjørende; om det er faglig
grunnlag for konklusjonene; og om framstillingen er saklig og balansert.
I tillegg til fagfellenes vurderinger bedømmes artikler også
av en redaktør som foretar en helhetlig vurdering av form og innhold. Det er
ikke uvanlig at manuskripter avvises. Alle publiserende forskere opplever jevnlig
å få pålegg om å gjøre endringer før et arbeid blir godtatt for publisering.
Forskeren kan være dypt uenig i kritikken og oppleve den som
ufortjent. Redaktøren er imidlertid suveren. Forskerens akademiske frihet til å
publisere forskningsresultater innebærer ingen publiseringsplikt for
redaktørene. Det er aksept for at de
vitenskapelige tidsskriftene må ha et system for kvalitetssikring og at det
ikke er å anse som noen «munnkurv» når dette systemet påfører forskeren
refusjonssjokk. En refusjon må forskeren tåle.
Forskningsinstituttene driver ikke bare med forskning. En
betydelig del av oppgavene er utredningsarbeid. I dette arbeidet trekker instituttene
veksler på forskningskompetansen, men resultatene publiseres i instituttenes
egne rapportserier. Det bør være i forskningens interesse at utredningsarbeidet
også er gjenstand for systematisk kvalitetssikring. Denne kvalitetssikringen må
imidlertid instituttene selv organisere.
Kvalitetssikring av instituttenes egne rapporter følger
samme lest som kvalitetssikringen i tidsskriftene. Innhold og form, databruk,
metode, konsistens, etterrettelighet og saklighet vurderes av kolleger som
opptrer som fagfeller. Denne prosessen må organiseres på en systematisk måte og
innebærer at noen har en redaksjonell myndighet. Denne myndigheten gir
autoritet til å pålegge en forfatter å ta kommentarer til følge. Iblant må noen
kunne beslutte at et arbeid ikke kan publiseres. Et slikt system, og en slik redaksjonell
myndighet, må etableres av instituttets ledelse. Organisering av kvalitetssikring i et
forskningsinstitutt inngår i arbeidsgivers styringsrett. Det må forskeren tåle.
Det forventes at forskere, enten de arbeider med
vitenskapelige undersøkelser eller utredninger, også bidrar i den offentlige
debatten. På denne arenaen mangler forskningen systemer for
kvalitetssikring. Redaksjonene i media tar
i liten grad ansvar for faglig kvalitet og det redaksjonelle kravet til saklig
og balansert fremstilling er også svakere enn i forskingspublikasjoner og
faglige rapporter.
I den offentlige debatten må forskeren velge rolle.
Forskeren kan velge å være premissgiver. I denne rollen legger forskeren frem
fakta og balanserte synpunkter uten å innta normative standpunkter. Målsettingen
er gjerne å bidra til en konstruktiv og opplyst debatt. Alternativt kan forskeren
velge å påvirke ved å være debattant og innta et normativt standpunkt. Dette er
lov, men forskeren skal da være klar over at han samtidig utfordrer den
akademiske saklighetsnormen og derved også kan undergrave sitt eget faglige
omdømme.
Normative ytringer kan ta mange former, men står alltid i
fare for å redusere forskningsresultater til meninger. Dette svekker ikke bare
forskerens egen, men hele forskningsmiljøets autoritet og troverdighet. Det er derfor
ikke «munnkurv» om det i blant gis en påminnelse om forskningens krav til
balansert og saklig framstilling. Klare tilbakemeldinger, enten de kommer fra
kolleger eller ledere, er en nødvendig og ønsket del av instituttenes faglige kvalitetssikring.
Slike tilbakemeldinger må forskeren tåle.
Geir-Harald Strand, seniorforsker, NIBIO Kart og statistikk
Kronikken ble publisert i Nationen 2.12.2017
