Norge har en omfattende rovdyrforskning. Denne forskningen gir
solid kunnskapsstøtte til miljøforvaltningen. Gjennom rovdyrforliket har
Stortinget imidlertid lagt til grunn en todelt målsetting der rovdyrforvaltningen
både skal ivareta beiteinteressene (for småfe, storfe og tamrein) og gi grunnlag
for levedyktige rovdyrstammer. For å utvikle kunnskapsgrunnlaget for en
helhetlig forvaltning i tråd med Stortingets vedtak er det behov for større
tematisk mangfold i rovdyrforskningen. Samtidig kan dette også bidra til en mer
faktabasert offentlig debatt.
 |
| Faksimile av kronikken i Nationen 8.8.2017 |
Professor Reidar Almås etterlyste i en kommentar i Nationen (28.
juni) forsking om de psykososiale virkningene på sauebonden som følge av
rovdyrangrep. Han stilte også spørsmål ved kunnskapen om hva som skjer med de
lokalsamfunnene som rammes. Det foreligger lite forskning om disse temaene.
NINA-forskerne Ketil Skogen og John Odden svarte Almås i en
kronikk i Nationen (1. juli). De ser ikke behov for noen økt bredde i
forskningen. «Norske samfunnsforskere har studert ulvekonfliktene grundig» skriver
Skogen og Odden, som også viser til at norske samfunnsforskere «… er ledende
når det gjelder å bidra til forståelse av ulvekonfliktene i en samfunnsmessig
kontekst».
Almås svarte i Nationen (11. juli). Her påpeker han at den
forskningen som Skogen og Odden viser til kun dekker en liten del av de mange relevante,
samfunnsfaglige problemstillingene innenfor rovdyrforvaltningen. Almås legger
vekt på behovet for mer kunnskap om hvordan rovdyrforvaltningen påvirker
lokalsamfunn, lokal næringsutvikling og distriktspolitikk.
Debatten mellom Almås og Odden/Skogen har karakter av
økseskaft-dialog. Almås etterspør mer og bredere samfunnsforskning om rovviltspørsmål. Odden/Skogen svarer at det er utført mer
samfunnsforskning på dette området i Norge enn i mange andre land, og at den
norske forskningen har høy vitenskapelig kvalitet.
Det er ingen motsetning mellom disse utsagnene og sannsynligvis
har begge parter rett. Odden/Skogen og deres kolleger har utført omfattende og
meritert forskning om holdninger til rovdyr og rovdyrforvaltning. Almås hovedpoeng ligger likevel fast: Det er
en rekke andre samfunnsfaglige problemstillinger som også bør gjøres til
gjenstand for vitenskapelige undersøkelser.
Ett eksempel på slike problemstillinger ble beskrevet av
småbruker Ole-Jacob Christensen i en egen kronikk i Nationen (14. juli). Han
spør hva som er effekten av den psyko-sosiale belastningen for de som rammes av
rovdyr, samt den sosiale sjikanen mange beitebrukere opplever i den offentlige
debatten – ikke minst i sosiale media?
En annen problemstilling reises av reineier og Fylkesleder i
Reindriftssamenes Landsforbund (NRL), Ragnhild Sparrok Larsen, i Helgelendingen
(31 juli 2017). Hun mener at «de store tapstallene er i ferd med å ta vekk
framtidstroen på næringa – spesielt blant de unge» og advarer om at «hele den
samiske kulturen står på spill». Når
slike problemstillinger reises bør de også undersøkes på en faglig forsvarlig
måte.
Nye problemstillinger løftes til stadighet fram i rovviltdebatten.
Disse har både samfunns- og naturvitenskapelig karakter. La oss bidra med et
knippe eksempler: Kan vi skille ordinære strukturendringer i landbruket fra
endringer som primært skyldes utviklingen i rovdyrbestandene? Hvordan kan man øke
effektiviteten av ulike avbøtende tiltak når konflikter oppstår mellom rovdyr
og beitedyr? Hvordan påvirker veksten i rovviltbestandene landskap, biologisk
mangfold, livsform og kultur gjennom å endre betingelsene for beitebruk i
utmark? Hva er effekten av ulike modeller for å involvere berørte parter og lokal
kunnskap i forvaltningen? Denne lista er på ingen måte uttømmende.
For å nå målene i rovdyrforliket er det behov for en bredere
kunnskapsbase enn den som rovdyrforskerne alene makter å framskaffe. Dette behovet
er knyttet opp mot en rekke fagområder, bl.a. samfunnsfag, landbruksfag,
sosialmedisin, økonomi, rettsvitenskap, biologi og naturforvaltning. Det kreves
omfattende tverrfaglighet og et mangfold av faglige innfallsvinkler i dette
arbeidet, som også vil måtte kombinere statistiske undersøkelser med
kvalitative metoder.
Forskningsprosjektet «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn»
(finansiert av Norges forskningsråd/Matfondet) er et bidrag til slik økt
tematisk bredde i rovdyrforskningen. I dette prosjektet søker vi å belyse noe
av kompleksiteten og hvilke konsekvenser de faktiske og praktiske tilpasningene
til rovdyrforvaltningen får for husdyrhold, rekruttering, næringsutvikling og
andre forhold i rovdyrutsatte lokalsamfunn.
Kravet om et større tematisk mangfold i rovdyrforskningen er
ikke til forkleinelse for den forskningen som faktisk er utført. Mer forskning
er et nødvendig tillegg for å skaffe kunnskapsgrunnlag for en helhetlig
gjennomføring av rovdyrforliket.
Geir-Harald
Strand (NIBIO Kart og statistikk)
Camilla
Risvoll (Nordlandsforskning)
Katrina
Rønningen (Norsk senter for bygdeforskning)
Inger Hansen (NIBIO Skog og utmark)
Kronikken ble trykket i Nationen 8. august 2017
